Refleksjon om Palmesøndag
Palmesøndag
Den første dag i Den stille uke. I løpet av fastetiden har vi lest lesninger om Guds omsorg for menneskene, vi har hørt sterke oppfordringer om å vende om, angre våre synder og ta imot Guds tilgivelse. Vi har lest at atmosfæren er blitt tettere rundt Jesus, motstanden og fiendskapet er blitt hardere. Samtidig er mange blitt truffet av Jesu ord. Han har gjort undre som ingen har sett maken til før. Mange har kjent at gamle lengsler og sluknede håp er blitt levende igjen, ikke minst når han kom nærmere til Jerusalem. Er han virkelig den som skal komme?
Dagen har fått navn etter palmebladene som folkemengden la på veien foran Jesus mens han red på et esel inn i Jerusalem. Masse folk langs veien, gledesrop, spenning og forventning. Mengden møter ham og følger med ham inn i byen. «Hosanna, Davids sønn. Velsignet er han som kommer i Herrens navn. Hosanna i det høye!»
Dette får vi høre i lesningen før velsignelsen av palmegrenene. I messen leser vi Jesu lidelseshistorie, når folkemengden noen dager senere hatefullt roper «Korsfest! Korsfest!» når de ser Jesus blodig og nedbrutt, med en tornekrone på hodet. Dette forferdelige spennet, fra opphøyelse til hån og avvisning, er det som gjør størst inntrykk på meg. Og jeg føler meg uhyggelig truffet: Jeg kunne ha vært med og ropt dette mot Jesus, og jeg blir skamfull. Selv om det er vondt, følger den erfaringen med helt til alle lesningene i påskenattsmessen. Da kan mørket lette. Men jeg vil ikke ta påskegleden på forskudd. Jeg trenger å følge den lidende Jesus også her.
– P. Erik Ruud